Nå for tiden er jeg i et forhold. Til og med et veldig bra et, noe som er veldig ulikt meg. De tidligere forholdene mine har sjeldent vært riktige for meg, noe alle andre har sett bortsett fra meg selvsagt.
Mitt første forhold var med en som flyttet til stedet der jeg bodde da jeg var 15 år. Han var da snart 17 og ble raskt en av de kuleste gutta i gata. Men før han rakk å bli det, ble han sammen med meg. Jeg har alltid ansett meg selv som svært nysgjerrig og selvsagt ville jeg prøve ut de tingene som kjærester (vet jo nå at ikke bare kjærester gjør det;P) gjør sammen, selv om jeg bare var 15 år. Første gangen for meg var helt ok, ikke noe voldsomme smerter eller noe slikt, bare helt ok. Men etter noen måneder begynte han å henge med de "kule" gutta på skolen, han begynte å røyke enda mer og egentlig så jeg han mindre og mindre. Fikk litt følelsen av at jeg ikke var en kul nok kjæreste, men jeg var 15 år og tenkte ikke på å gjøre det slutt eller snakke med han. Så kom dagen da jeg ble dumpet. Jeg satt barnevakt og fyren ringte og fortalte meg at han ville gjøre det slutt, fordi han hadde møtt en annen. Samtidig var han så snill å slenge på at ho var mye bedre i senga enn meg.
Det var da mitt første brudd, og jeg var selvsagt lei meg i noen dager, men det gikk da over etter litt. Særlig da han sluttet å gå på samme skole som meg.
Mitt andre forhold var med en jeg traff på nettet. Jeg likte han veldig godt personlighets messig, men utseende messig er en annen sak! Men jeg sa til meg selv at utseende betyr ingenting og vi ble da sammen. Hvor dumm går det ann å bli?! Selvsagt betyr utseende noe! Vi var sammen i ca tre måneder og jeg fant fort ut at fyren i tillegg var dum som et brød (ja, jeg finner dette veldig plagsomt). Jeg trodde vi hadde det bra, men jeg lekte med tanken på å slå opp, men han kom meg i forkjøpet. Denne gangen over melding! Der sto det at han ville ikke være sammen med meg lenger fordi han følte at vi hadde vokst ifra hverandre.
Dette bruddet var greit nok, så fort jeg kom meg over sjokket over å bli dumpet på melding! Hvor flaut!
Min neste kjæreste traff jeg da jeg dagen jeg fylte 16 år (fyller på Valentines day) og derfor trodde jeg at dette var ment to be. Eneste problemet var at han var 21 år… Noe som ikke falt i god jord hos mor og far. Ikke hos stefar eller stemor heller for den saks skyld. Men jeg var atter en gang forelsket. Denne fyren var uten jobb, han påsto han holdt på med skole, noe jeg idag betviler og hadde en hel merkelige vaner og lyster (også på det seksuelle området) som jeg idag grøsser og skammer meg over! Dette forholdet første også til at jeg lå i konstant konflikt med mor og stefar. Pappa godtok det heldigvis til slutt, han sa i det minste ikke noe om det. Dette forholdet varte i ca 6 mnd før jeg (igjen!) ble dumpet over melding på telefonen. Han følte vi hadde vokst ifra hverandre. Merkelig at det kom like før han skulle på guttetur til syden.
Ble litt mer deppa nå. Innbilte meg det at vi skulle ha vært sammen resten av livet, men var nok mest det å bli dumpet per tlf igjen eller det å bli dumpet generelt. Hva gjorde jeg galt? Jeg var da bare snill og grei hele tiden! Etter dette bruddet hadde jeg det bare gøy, ikke noe faste forhold eller noe. Hadde fått smaken på visse deler ved kjærestelivet, men ønsket ingen forpliktelser.
Så traff jeg min neste kjæreste. Dette var en litt annen type en tidligere. En veldig smart fyr, som studerete data og programering. Litt nerd kanskje, men søt og snill og det gikk faktisk ann å diskutere ting med han. Han var relativt uerfaren med damer og kjærester, men han kom seg da etterhvert. Problemet her ble at han var svært kontrollerende. Jeg endte opp med å miste kontakten med mange av mine venner pga han, for han ville aldri at jeg skulle finne på noe med dem. Argumentet hans var at jeg hadde jo han! Blind av forelskelse igjen gikk jeg med på dette og det ble bare verre. Vi kunne aldri være sammen med mine venner, bare hans og vi måtte se hverandre hver eneste dag! Hvis ikke ble han sint. Det eneste jeg gjorde til sist var å gå på skole, jobbe og være sammen med han. Verken foreldrene mine eller vennene mine så meg lenger, men hvis noen prøvde å si noe ble jeg fly forbanna. Jeg våknet opp da det nærmet seg russetiden og han påsto at jeg ikke trengte å være russ fordi jeg hadde han. Man er russ en gang i året liksom og nå begynte hans behov for kontroll å gå opp for meg også. Så ble jeg invitert med på et russearrangement på toten og jeg sa ja. Like før jeg skulle dra, fikk jeg et ultimatum: Hvis du setter deg på det toget er det slutt. Jeg ringte han fra toget og sa hadet!
Dette bruddet gikk for min del greit men han taklet det dårlig og ringte meg hver dag i en mnd før han gav seg. Etter dette hadde jeg det bare moro, prøvde ut litt forskjellig og gjorde akkurat hva jeg ville! Da jeg møtte min nåværende kjæreste, holdt vi på en lang stund, for ingen av oss ville ha et forhold, men skjebnen ville det anderledes.
Min nåværende kjæreste er fantastisk (ikke bare noe jeg sier, foreldre og venner sier for første gang det samme). Han jobber som avdelingsleder og er verdens snilleste fyr, Vi har det gøy sammen, ingen av oss er langsure, vi tror på det å snakke sammen og vi deler de samme verdiene i livet. Han er veldig enkel ( i ordets positive betydning) og jeg trenger ikke tvile på det han sier til meg. Ting går så bra nå i forhold til tidligere forhold at jeg nesten blir redd for at det er for godt til å være sant.
Men av og til savner jeg singellivet! Det å bare kunne være fri, bo for seg selv, gjøre som man vil uten å ta særlig hensyn til andre. En one night stand den ene kvelden, for så å tilbringe den neste kvelden foran tv med masse godis. Overgangen til det å være opptatt, å måtte fortelle ting til den andre parten, ikke kunne flørte lenger, den ble faktisk veldig vanskelig for meg, noe som er veldig rart. Dette var aldri et problem tidligere, men denne gangen ble det det. ENda jeg fant en fantastisk fyr. Ja, jeg savner det å kunne gjøre som jeg vil når jeg vil, flørte som bare det på byen osv osv. Men samtidig ser jeg også hvor godt dette forholdet har gjort meg.
Jeg er mye mer stabil nå enn tidligere, jeg juger mindre (var fæl her før), jeg er blitt mer ansvarsfull, gått ned i vekt, fått mer selvdisiplin og ikke minst, jeg føler meg trygg…
Så når alt kommer til alt, er nok forhold det beste for meg, selv om singellivets goder fremdeles lyser i det fjerne.